26. november, en nasjonal minnedag for deportasjonen av jødiske nordmenn under 2VK

Publisert i Dagsavisens Nye Meninger, 26.11.2012 Les mer

Skjermbilde 2013-07-07 kl. 22.05.31

Så langt har det offentlige Norge valgt å markere deportasjonen av jødiske nordmenn på den internasjonale Holocaustdagen, den 27. januar. Ved å gjøre 26/11 til en nasjonal minnedag erkjenner vi vår egen historie og delaktighet.

I november 1942 ble 770 jødiske nordmenn, kvinner og menn, barn og gamle, arrestert av norsk politi, forvist fra Norge og ført til gasskamrene i Auschwitz. Så langt har det offentlige Norge valgt å markere deportasjonen av jødiske nordmenn på den internasjonale Holocaustdagen, den 27. januar. Ved å forholde oss til den 27/1, som er knyttet opp til Krystallnatten i Berlin i 1938, skaper vi distanse til hendelser og aktiviteter på egen mark. Vi relativiserer og sier at dette var primært noe som skjedde andre steder, med andre overgripere og andre jøder. At det i det vesentlige ikke skjedde hos oss eller med våre jøder. Men dette stemmer ikke. Med en eksilregjering som unnlot å iverksette redningstiltak gjennom motstandsbevegelsen og en lydhør politistand, ble mer enn halvparten av den norskjødiske befolkningen utryddet. Dette setter Norge i en verstingklasse på linje med Polen og Slovakia. Utryddelsen av jødiske nordmenn representerer den største massakren i norsk historie, om enn ikke på norsk mark, – en massakre ti ganger større enn 22. juli.

Jonas Gahr Støre var rask med å irettesette FrP´s Per Sandberg da han uttalte at AUF og Arbeiderpartiet spilte offer. De spilte ikke, de var offer. I ettertid er mer enn 50 minnesmerker blitt oppført i hele landet. Den 26/11-1942 var det jødene som var ofrene i Norge, men det var ikke som resultat av én manns galskapsverk, utrettet i løpet av en ettermiddag. Det var som resultat av nøye planlegging i et sykt norsk samfunn. Etter mer enn 60 år ble et vakkert og talende minnesmerke oppført på kaia ved Akershus festning (men midler til vedlikehold av verket fins ikke). Å påpeke dette er ikke ment som et innlegg i en konkurranse om å være størst mulig offer, men som et tankekors i en tid der polarisering og ny ekstremisme er på full fremmarsj i et hardt prøvet Europa.

Ved å gjøre 26/11 til en nasjonal minnedag erkjenner vi vår historie og at vi som mennesker står en konstant i fare for å ta feil, slik vi gjorde for 70 år siden. 26/11 bør advare og fortelle oss hvor galt det kan gå når samfunnsstrukturene svikter, barbariet tar over og vi begynner å dele medmennesker opp i “vi” og “dem”.

Arven etter Sommerlath, kronikk om jødeforfølgelse, Morgenbladet 12.04.2012

ARVEN ETTER SOMMERLATH

Skjermbilde 2013-07-07 kl. 22.54.09

Den 27. januar, på den internasjonale holocaustdagen, ba statsminister Jens Stoltenberg på vegne av den norske stat for første gang offisielt om unnskyldning for arrestasjonene og bortvisningen av jødiske nordmenn under annen verdenskrig.

Betydningen av denne handlingen kan ikke overvurderes. Jødiske nordmenn har ventet på dette i 70 år. For hver gang en unnskyldning, en erkjennelse eller innrømmelse finner sted, leges sår. Mulighet for innsikt og forsoning oppstår, som i sin tur skaper trygghet og utvikling i samfunnet.

Påskeaften viste NRK dokumentaren Året med den svenske kongefamilien. En del av programmet omhandlet det svenske aktualitetsprogrammet Kalla Fakta på TV4 som i fjor avslørte hvilken rolle dronning Silvias far, Walther Sommerlath spilte da nazistene tok over jødenes eiendommer i 1938–39. Dessverre viser programmet at det også fins personer som ikke vil erkjenne sannheten, og at dronning Silvia er en av disse.

Da Silvia og Carl XVI Gustaf giftet seg i 1976, benektet Sommerlath at han hadde vært nazist. I 2010, 35 år etter at Silvia valgte å tre inn i offentligheten, kommentere hun for første gang farens aktiviteter under krigen. Hun sa at han ikke var politisk aktiv og at han var et offer for «maskineriet». I Kalla Fakta kommer det imidlertid fram at Sommerlath i 1934 meldte seg inn i det tyske nazipartiets utenlandsavdeling i Sao Paulo. Noen år senere tok han med seg familien hjem til Tyskland for å ta del i den økonomiske oppgangen, slik hans sønn Ralph forklarer det. Han kom akkurat i tide til å være med på arifiseringen av Tyskland og overtok en fabrikk eid av den jødiske Efim Wechsler, som i siste liten rømte til Brasil.

I kjølvannet av TV4s program valgte dronning Silvia å svare med en egen utredning som konkluderer at faren hjalp Wechsler. At dronningen ønsker å renvaske sin far, er menneskelig og forståelig, men spørsmålet er om det er gjort på bekostning av sannheten. Ifølge TV4s oppfølgingsprogram har dronningens rapport flere svakheter. Blant annet er den ført i penn av Erik Norberg som i kraft av å være sekretær i Kungliga Vitterhetsakademien og én av fire kabinettkammerherrer ved slottet, er i en uforsvarlig nær relasjon til oppdragsgiveren.

Ingrid Lomfors, dosent i historie ved Göteborgs universitet, etterlyser en uavhengig kommisjon, helst internasjonal med kunnskap om tysk og brasiliansk krigshistorie. I mangel av kontekstuell analyse kaller Lomfors utredningen for ren og skjær historieforfalskning. Ana Maria Dietrich, forsker i Sao Paulo tilbakeviser dronningens påstand om at det var vanlig å være medlem av nazipartiet, slik Silvia senere vedkjenner at faren var. Dietrich forteller at av de 80.000 tyskerne som bodde i Brasil på 1930-tallet var kun 3,5 prosent medlem av nazipartiet.

Videre kan det i dronningens rapport virke som om Wechsler og hans familie var fornøyd med transaksjonen rundt overtagelsen av fabrikken, ettersom de ikke ba om erstatning etter krigen. Christoph Kreutzmüller ved Humboldt-universitetet utdyper bildet ved å tilføye at mulighetene for å få erstatning var få ettersom fabrikken ble ødelagt. Et annet spørsmål dronningen og Norberg må stille seg, er om det kan tenkes at Wechsler ikke orket å kjempe til seg den erstatningen han ellers ville hatt krav på.

Å være barn av en nazist er ikke lett, men det fins ulike måter å håndtere det på. Hilde Schramm, født i 1936, er datter av Albert Speer, Hitlers favorittarkitekt og rustningsminister. Hun har viet livet sitt til å forstå og forsone seg med farens handlinger. Hun sier at barnet aldri bærer skyld for foreldrenes gjerninger. Først når man har tatt dette inn over seg fullt og helt, kan man bearbeide traumene. Ethvert angrep på den skyldige forelderen må barnet lære seg å skille fra seg selv. Dersom barnet opplever det som et angrep på seg selv og går i forsvar, noe som er forståelig, gjør barnet en feil. Det er denne feilen den svenske dronningen gjør.

På 1990-tallet opprettet Schramm tiltaket Zurückgeben (gi tilbake) der midler tildeles kvinner som formidler jødisk kunst og kultur i Tyskland. Fondet er finansiert gjennom salg av kunst som Schramm arvet etter sin far. Kunst som i sin tur var plyndret fra jødene. Schramm sier at vi alle bærer et ansvar for historieformidlingen, også dronningen. Hun applauderer dronningens vilje til å etterforske sin fars fortid, men sier det er viktig at fagfolk gjør jobben og at hensikten må være å finne sannheten, ikke tildekke den.

Kunnskapen vi kan få fra og om krigen er fremdeles stor. Professor Per Ole Johansen på Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo har gransket flere hundre norske politifolks innsats under krigen. Mange av dem slapp ustraffet unna sin deltakelse i utryddelsen av de norske jødene. Han mener det må være på tide å få luftet ut i politiet. Denne uken begynte NRKs dokumentarserie Nasjonens skygge om Jens Christian Hauge. Kanskje vil vi da få belyst hvilken rolle han spilte i frifinnelsen av Knut Rød, politisjefen som var øverste ansvarlig for jødiske nordmenns skjebne. Fremdeles er det nye sannheter å bringe frem og gamle myter å avlive. For hver gang det skjer, kommer vi et skritt videre. Som når den anerkjente kreftforskeren Sophie Fosså velger å fortelle om sine foreldres nazimedlemskap i Tyskland under krigen, om hvordan moren siden innrømmet sin skyld og gikk sin botsgang, og hvordan hun selv ikke har følt skyld, men skam.

I historien om dronning Silvias far hadde hun hatt en gyllen anledning til å styrke sin posisjon som monark ved å fremstå som et moderne, sannferdig menneske som ønsker å oppnå reell innsikt, erkjennelse og forsoning. Hun om noen kunne trådt frem, tatt en Stoltenberg og bedt om unnskyldning, for som Stoltenberg selv sa; «Det er aldri for sent å gjøre noe riktig.» Det er fremdeles mange der ute som trenger å høre slike ord fra mennesker i maktposisjoner, ikke minst i Sverige der mange shoa-overlevere havnet.

Nina F. Grünfeld
Filmskaper og skribent

Lenke til Morgenbladet 12.04.2012 Trykk her

Se den svenske dokumentarfilmen på TV4´s Kalla Fakta, Arvet efter Sommerlath, TRYKK HER

Nina Grünfeld bidrar med kapittel i ny lærebok “Hvor går dokumentaren?”

 

Dokumentarfilmen er i stadig utvikling både på kino og fjernsyn. Samtidig har den funnet nye former på nettet. Hva skjer egentlig med dokumentaren? I denne boka rettes blikket mot dokumentaren både på kino, i fjernsynet og på nettet. Artiklene i boka ser blant annet på disse spørsmålene: Hva er egentlig personlig dokumentarfilm? Hvordan blandes virkelighet og fiksjon i hybridformater, og hvilke problemer fører det til? Hva er en ekspressdokumentar, og hvordan produseres de? Hva skjer når dokumentaren blir en del av en PR-kampanje? Hvorfor har “Der ingen skulle tru at nokn kunne bu” blitt en av de mest populære dokumentarseriene i Norge? Krever interaktive dokumentarhistorier nye former for dramatrgi? Alt i alt gir boken et innblikk i så vel etablerte sjangre som nye og fremvoksende dokumentarformer. Den henvender seg både til studenter og alle andre med interesse for dokumentarens form og innhold.

I denne boken skriver Nina om den personlige dokumentarfilmen og de hybride sjangrene.

Øvrige medforfattere er:  Henrik G. BastiansenThorvald NilsenNina GrünfeldGunnar StrømBjørn SørenssenSteinar Høydal og Kristian Fuglseth.

 

Klikk her for å kjøpe boken på nett.